Gul

Dette hadde jeg ikke trodd jeg skulle gjøre, men her legger jeg ut en novelle jeg skrev for noen uker siden. Det skyldes utålmodighet. Kanskje kunne denne blitt gitt ut en gang et sted, og jeg skulle spart den til da. Men jeg vil ikke vente, jeg vil ha den ut og at den skal bli lest. Den er skrevet nå, for denne våren.

GUL

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og spør veggen: - Hva skal vi gjøre i dag, det er visst mandag? Ute er det grått, så grått, det går i ett med veggen her inne. Hvorfor har jeg grå vegger i hele leiligheten? Jeg ser opp, det er ikke ofte jeg ser opp, men nå ser jeg det. Her er grått og helt uten liv. Gule skulle veggene vært, og mosegrønne fliser over kjøkkenbenken, en katt skulle strøket seg langs leggen min og det skulle vært en fillerye på gulvet. Hvorfor har jeg ikke en fillerye og en katt som hører på meg når jeg snakker? Jeg er lei av å snakke til veggen, den hører ikke på meg. Jeg legger pannen mot bordplaten og ser på raggsokkene mine, de er grå. Og jeg vet hvorfor ingenting skjer. Det er fordi jeg ikke våger gå ut. – Du må komme deg ut! sier jeg høyt. - Nå! sier jeg, reiser meg og går mot ytterdøren, åpner den og hører den den smekke igjen bak meg, vet ikke om jeg har nøkkel, går fort ned trappene, ut hoveddøren og kjenner det sive våt snø gjennom sokkene. Jeg har glemt sko. Oppe igjen ved døren min vet jeg sikkert at jeg har glemt nøkkel, jeg ringer på hos naboen og får han til å ringe vaktmesteren. Så står jeg på dørmatten min og venter, det tar tid, oppgangen lukter våt betong og middag, sokkene er våte, jeg fryser og må tisse. Endelig kommer vaktmesteren.

– Du må alltid ta med nøkkel når du går ut! sier han, og jeg nikker og smetter inn til meg selv. Vrenger av meg sokkene, tar på en stor genser og gjemmer meg i sofaen.

Jeg tror det er tirsdag i dag siden det var mandag i går, men vet ikke sikkert. Lyset på badet er skarpt, jeg ser meg selv i speilet og det ser ikke bra ut. Tørt hår, bleike kinn, redde øyne, joggebukse. Jeg kan ikke gå ut sånn. I skapet finner jeg en jeans. Den er litt trang, men får holde. Jeg børster håret og samler det til en topp oppå hodet. Sånn som før. Jeg smiler til meg selv og husker før, blikket i speilet blir varmt et øyeblikk, så er skrekken tilbake. Jeg river ut strikken, drar av den trange buksen og redder meg inn i sofaen. Kanskje i morgen.

Jeg har sovet lite. Planlagt hele natten hvordan jeg skal gjøre dette, hva jeg skal ha på meg og hvor jeg skal gå. Jeg tror det er en malebutikk lenger ned mot byen, men jeg vet det ikke, og har aldri gått forbi matbutikken. Det som skal skje i dag, fredag, er at jeg skal gå lenger. Jeg står opp, spiser et knekkebrød og ser at jeg må handle mat, det er nesten ikke noe i kjøleskapet. Så går jeg i dusjen og føner håret etterpå. Det blir enda tørrere, men jeg lager topp og venter på den gode følelsen, men den kommer ikke. – La den være, sier jeg til hånden som løfter seg mot strikken for å dra den ut. En begynnelse. Det må være flere bukser i skapet enn den trange, jeg river alle ut på gulvet og prøver en etter en. De er for små, alle er for små. Jeg prøver dem en gang til og tar den som er best. Så var det genser, svetten renner nedover ryggen, genseren henger fast og jeg må slite den på. - Bare ha den, sier jeg til armen som vil rive den av. Har jeg ikke en jakke et sted? En brun en, er ikke den her. Jo, den henger innerst i skapet, jeg tar den på, ikke tenkt, ikke ta den av igjen. Den passer, den er fra før. Brun jakke, hårtopp. Gå ut. Nå. Nøkkel i den ene lommen, bankkort i den andre. Jeg er klar, men noe holder meg i hælen og vil ikke at jeg skal gå. Jeg river meg løs, smeller døren igjen bak meg og løper ned trappene og ut på gaten, stanser og kjenner panikken komme. Jeg trekker pusten dypt, det lukter uteluft med røyk som kommer fra en vedovn, solen varmer faktisk, kanskje det har blitt vår, jeg er ikke sikker. Jeg står en stund og puster i firkant sånn som jeg har lært, like lang innpust, pause, utpust, pause. - Dette klarer du, sier jeg høyt. Og kommer på at jeg er ute og best jeg ikke snakker høyt, det er gale mennesker som går og snakker til seg selv. Og jeg er ikke gal, ikke enda. Svetten renner på ryggen, men pusten er roligere, jeg trekker luften langt ned i lungene. Den er kald og frisk, hodet klarner. Dette klarer jeg. Jeg begynner å gå, ned bakken og til venstre. Der er matbutikken, men jeg skal lenger. Beina går langsommere når jeg kommer mot krysset jeg ikke har vært over før, til slutt stopper de. Jeg lukker øynene, det hjelper ikke, åpner dem igjen, puster i magen, puster i firkant. Hendene er kalde, jeg puter dem i jakkelommen. Der er en papirbit, jeg tar den opp og ser på den. En billett, en bussbillett fra Budapest. Jeg har vært i Budapest og tatt buss. Det stiger opp i meg og gjør meg sterk, beina begynner å gå. Og nå klarer de ikke stoppe, jeg går forbi malebutikken og videre. Ser på husene, gatene snøen smelter i, mennesker som går forbi, kjenner lukter komme ut av åpne vindu, prøver huske veikryss og husfarger, må finne tilbake. Beina går til jeg kommer til en park og kjenner jeg er sliten, så langt har jeg ikke gått før. Setter meg på en benk og puster. Jeg klarte det, sier jeg til meg selv, inni meg, jeg er ikke gal, jeg snakker ikke høyt til meg selv ute. Så reiser jeg meg og går hele veien tilbake. Husker alle kryssene og husfargene og finner veien, men det er langt, mye lenger enn jeg husket, jeg har fått et gnagsår på hælen og er tørr som en ørken i munnen. Der er endelig malebutikken. Jeg river opp døren og roper:

- Gul, jeg må har gul! En kvinne kommer ut en sidedør og smiler. Smiler hun til meg, eller av meg?

- Det er mange gulfarger, sier hun og peker på en lilla pinnestol.

– Kanskje du vil sette deg litt? Jeg setter meg tungt ned, det er godt å sitte. Så legger hun hånden på armen min.

– Går det bra med deg? spør hun.

– Har du et glass vann, spør jeg, og når hun går begynner jeg å grine. Jeg husker ikke sist noen tok på meg. Kvinnen kommer tilbake og setter et glass med vann foran meg. Jeg tørker snørret på ermet til den brune jakken og drikker glasset i en lang slurk og ser på henne. Jeg har skrekk i blikket, jeg kjenner det, jeg skremmer henne. Men hun smiler til meg, og det skjer noe rart med ansiktet mitt, noe mykt sprer seg og jeg gjør det, jeg smiler tilbake. En lyd kommer fra magen og ut munnen, jeg klarer ikke stoppe den. Jeg ler, den er rusten den latteren.

– Du må tro jeg er gal, sier jeg.

– Langt ifra, sier hun, gul er en fantastisk farge.

- Jeg trenger farge sier jeg, veggene min er grå. Så forteller jeg om de mosegrønne flisene over kjøkkenbenken, filleryen og katten.

– Vi ser på fliser først, sier hun og finner plater med fliser limt på og legger dem på bordet, det er så mange, helt umulig å velge. Hun flytter rundt på platene, det ser ut som hun tenker.

– Disse, sier hun, liker du disse? De er varme som en vårdag i skogen og jeg nikker. Så finner hun fargekartet til maling og legger farge for farge inntil flisen og sammenligner. Det er enormt mange farger, jeg har ikke sjanse og håper hun vil foreslå en, hun blar og blar i kartene.

– Denne, sier hun til slutt, er fin til flisene, eller hva synes du?

– Jeg tar den! sier jeg. Men så vil hun vite hvor stort kjøkkenet mitt er, og det vet jo ikke jeg.

– Vil du gå hjem og måle, spør hun.

– Nei! Jeg skal ha maling, nå, sier jeg. Og hun spør om kjøkkenet er stort eller lite.

- Lite, sier jeg og hun blander maling og finner pensler og ruller. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få malingen på veggen, og sier det. Hun viser meg: Helle maling oppi brettet, rulle frem og tilbake i malingen, så rulle den på veggen. Det ser lett ut, jeg klarer det.

– Takk, sier jeg, tar posene i hånden og går. Hun åpner døren for meg og sier velkommen tilbake. Og jeg vet jeg skal tilbake. Jeg skal ikke ha en grå vegg igjen i leiligheten.

– Tusen takk, sier jeg og det er en gang for mye, men nå har jeg allerede gjort så mye dumt.

– Vet du hvordan jeg får tak i en katt? spør jeg og hun foreslår internett.

– Lykke til, roper hun etter meg.

– Takk, roper jeg tilbake. Det blir to ganger for mye, men hva er to takk for mye for en gul kjøkkenvegg.