Plott

Det tar tid å skrive en roman når alle disse forstyrrelsene (livet) kommer i veien hele tiden! Det var to travle, kaotiske uker som skolebibliotekar da skolen startet opp igjen, men veldig fint å se elevene og være i gang igjen. Og sist uke var vi noen dager i Spania med mannen sin jobb. Begge deler gjorde godt. Men en del av meg bare lengtet til skrivingen, og endelig er jeg inne i en god rytme igjen. Ikke bare et øyeblikk her og der mellom det travle, men tid til å gå helt inn i historien jeg skriver på. Og det var spennende saker som ventet på meg. For i sommer har to forfatter-venninner lest gjennom romanutkastet mitt hver for seg, og jeg har nettopp fått den siste tilbakemeldingen. De gav meg vidt forskjellige kommentarer, og det var det aller beste med det. Den ene gav meg mot til å fortsette. Den andre kom med skarpe betraktninger og spørsmål. Begge deler er like verdifulle når jeg nå tenker at jeg skal få ferdig denne historien som har lagt i meg så lenge. Jeg har jo alt i hodet når jeg sitter her og jobber, det må et blikk utenfra til for å se hva det egentlig er jeg har skrevet. Om det er det som var i hodet mitt, eller noe helt annet jeg har fått frem.

Det er flere måter å skrive en roman på. Jeg har lest bøker om det (helt sant, det finnes bøker om det!) og alle har sagt at man må lage et plott før man begynner å skrive. Dyktige forfattere som skriver mye, er gode på det: De finner først ut hva de skal skrive om, og så skriver de det etterpå. Plott er kort sagt å organisere hendelsesforløpet i en historie. Og bare jeg leser denne definisjonen, stopper alt opp for meg. Jeg skriver nemlig intuitivt og vet jo ikke hva som skal skje før jeg sitter der og skriver det! Lager jeg en skjematisk oversikt over handlingen, dreper jeg den, jeg har prøvd mange ganger og det skjer hver gang. Jeg skriver mer som i en film. Filmen foregår inni hodet mitt, jeg setter filmen på «play» og lar den gå, så skriver jeg ned det som skjer. Hanne Ørstavik var en av lærerne mine på Nansenskolen, og hun skriver også intuitivt. Hun sa en gang at når hun stod fast i skrivingen, puttet hun personene inn i situasjonen og så hvordan de løste det selv. Det trikset har jeg brukt mange ganger, for det er sånn jeg skriver: det blir til der og da. Handlingen starter alltid visuelt i hodet mitt før jeg skriver den ned. Jeg har som oftest en begynnelse, og kanskje også en slutt. Men hvordan den kommer dit må jeg finne ut underveis. Og det spennende er å leve seg inn i hodet på mennesker som lever annerledes enn meg, å utforske hvordan de løser ting og lever livene sine. Min egen historie kjenner jeg jo ut og inn, den er ikke det minste spennende å skrive om! Det er mye gøyere å skrive om en helt annen. Det meste jeg skriver starter forresten med penn på papir før den bearbeides på PC. Det er bare sånn det er.