SKÅR

Nå skal jeg sende den fra meg, romanen "Skår".

Det er kjempe-skummelt, stakkars liten, den skal ut i verden og leses av skumle forlag som sikkert ikke kommer til å være snill med den. Kanskje de ikke engang gidder lese den, enda så fin den er… Så jeg pusser og filer på de ordene som skal sendes med til dette skumle forlaget, men det blir aldri bra nok, og jeg venter litt til... og det har jeg gjort et par uker nå... Og jeg vet jo hva som kommer, jeg har gått denne runden med en roman før. Da var det uker og måneder med venting, for å få et høflig eller uhøflig avslag, ett var så ærlige at de skrev de fikk så mange manus at de ikke kunne lese alle. Noen svarte aldri i det hele tatt, og det tok år å komme gjennom. Underveis bare heiste jeg på skuldrene og sendte manuset videre til neste forlag på listen. Men etterpå, da alle jeg kunne tenke meg hadde fått lese og ingen ville ha barnet mitt, kom motløsheten... Og jeg skjønte at det er ikke nok å ha skrevet noe skikkelig bra, det skal mye mer til for å få gi ut, og jeg vet ikke hva dette noe er….

Nå har det gått snart syv år siden jeg begynte på denne runden sist, og jeg har skrevet mye i mellomtiden. "Skår" har jeg hatt fremme og jobbet med innimellom hele tiden. Helt til jeg for 1 ½ år siden bestemte meg for å ikke legge den bort igjen. Nå holder jeg håpet i sjakk, vet at det kan bli vanskelig, men håpet er jo der. Om at denne historien skal bli lest av flere en dag snart, gjerne mange, og at den skal sette noe i gang hos den som leser.

Men hva handler den om? Når noen spør hva jeg skriver på, sier jeg jo alltid at det kan jeg ikke snakke om før den er ferdig. Og nå er den jo ferdig, så jeg må finne noen ord på hva den handler om. Dette blir et første forsøk:

Skår handler om Mar som har vokst opp på en liten øy og oppdager at det er kunstner hun er. Det er en nåtid der hun sloss med denne kunsten og å finne sin vei, og om en fortid på øya der faren hennes forsvinner. Den handler en øy, et tap og en symaskin, om sjø og strender, om vennskap og smerte. Det er en kort historie, alt jeg skriver blir liksom kort, og jeg tror at en må følge nøye med når en leser mine historier, for det er lite fyllstoff. Alt som står er viktig og resten er strøket, jeg har strøket store mengder stoff for å ende opp med 189 A4-sider som var verd å ta vare på. Men når jeg skal prøve å skrive dette, hva den handler om, kommer de kalde føttene igjen. Jeg tenker at dette hørtes skikkelig kjedelig ut! At det er ikke godt nok dette, ikke noe å sende fra meg, kanskje jeg skal vente litt til.....

Mar er ikke meg. Hun er langt ifra meg, og det var det som var det spennende: Å skrive frem et helt annet liv enn mitt, en helt annen oppvekst og annen opplevelse av verden. (Bortsett fra at hun også elsker sjøen, båter og å bade i kaldt vann.) Ingen av personene ligner på noen jeg kjenner, alt er rein fantasi, skrevet intuitivt fordi det er det eneste som funker for meg: Ta tak i pennen og spørre: -Hva hender nå? Det blir mye redigering av det når det ikke er planer eller plot å jobbe ut fra, men når jeg prøver å lage slike oppdager jeg at historien dør. Det eneste som er virkelig, er stedene jeg har skrevet om. Jeg har vært på alle stedene, og det er viktig for meg for det gjør det lettere å gå inn der, beskrive hvordan der er og så dikte det som skjer på stedet. Men alle stedene er stokket om, slik at for eksempel hytten vår fra jeg var liten ligger på en strand ute ved havet. Det er det som er det vidunderlige med å være forfatter: Å skrive frem noe som ikke finnes, og få det til å bli troverdig og virkelig med ordene mine.

Nå bare gjør jeg det: Jeg trykker SEND!