Jeg gav bort nesten 70 eks av Vadested på en uke, og det var så gøy! Resten har kirkekontoret fått, til å gi videre som gaver, så nå er stuntet avsluttet. Men det gav meg bl.a. kontakt med et nytt bekjentskap, en kunstner som bor i nærheten. Og det å omgås andre skapende mennesker er et stadig behov, som bare dekkes innimellom. Det jeg ønsker meg er det min gode venninne fra Sveits kaller "Å befrukte hverandres idéer" Det er så verdifullt når det skjer. Men jeg synes ikke vi er så gode til det her jeg bor. Her er mer sånn at noen får en idé og prøver å få noen andre med på å utføre den. Men kommer kanskje ikke lenger enn til å overtale noen til blir med, noen som gjerne er litt motvillig og tvilende til det hele fordi de har så fulle liv og ikke plass til noe nytt. Denne på avstand vurderende tilnærming til nye idéer, er et skikkelig irriterende trekk ved kulturen.
Å samles som kreative mennesker er altså ikke lett. Men nå skal jeg få være med en gjeng å ha en utstilling før jul. En idé drevet frem av noen andre som lar meg få være med, veldig deilig. Kanskje drukner det i glitteret i advent og blir lite salg av det. Men jeg får altså møtt flere som skaper noe, og det er verdifullt i seg selv. Jeg har savnet det å stille ut, å hente det jeg har laget ut av skuffer og skap og la noen se det. Har ikke vist frem noe som helst siden før pandemien. Så det er på tide at bøker og bilder får komme ut og lufte seg, de kveles snart inni skapet mitt!
Loftstuen jeg fikk låne til skrivedager i høstferien gjorde underverker for romanen jeg skriver på. Det var veldig godt å få den ut i nye omgivelser, jeg så faktisk den på en ny måte. Og der var så lett å skrive! Lyst og luftig og absolutt ingen forstyrrelser, ingenting annet jeg skulle ha gjort enn å skrive. Jeg har fortsatt i den gode driven etterpå og synes det begynner å ta form nå, endelig.
Commentaires