Berørt

Jeg ser på de strøkne kvinnene og tenker at det var sånn jeg skulle vært: De sklir liksom uberørte gjennom dagene, alltid like opplagte og avbalanserte, ser ut som de ikke bryr seg om å bli avvist, ikke bryr seg for mye om andre sin smerte og ikke kjenner for mye på sin egen. De har liksom en jevn kurve av vekst på alle felt, alt blir bare bedre, alt er mulig bare man tror på det og setter seg mål, det lærer vi alle, men de får det liksom til. De ser så uberørte ut, hvordan klarer de det?

Jeg ønsker meg det, men har aldri vært sånn. For jeg kjenner alt som skjer på kroppen, både min egen og andres smerte, skjevheter i samfunnet og ondskap mennesker begår mot hverandre. Det går sånn innpå meg alt sammen. Dessuten knytter jeg meg så til folk jeg blir glad i, legger så altfor mye i løse forslag og grubler om nettene over ting som har blitt sagt. Jeg er kort sagt ikke kul i det hele tatt. Samme hvor mye jeg prøver å se nystrøket ut, varer det bare en liten stund og så er jeg like krøllete igjen. Og det er så flaut mange ganger, det er liksom ikke sånn man skal være. Men jeg kjenner jo gleder like sterkt. Den intenst fysiske opplevelsen av å oppleve musikk bli spilt levende, for eksempel (den har jeg skrevet en hel roman om!) Eller gleden ved å bli husket, å få en god melding, en invitasjon, det kan redde en hel dag og mere til. Men det er også litt flaut, å bli så glad for småting, jeg prøver å holde ansiktet glatt og la alt være så viktig.

Men så oppdager jeg hva som skjer når jeg prøver å være uberørt: Når jeg øver på å ikke kjenner etter, kan jeg heller ikke skrive! Det er ikke noe inni å ta tak i, ingen ideer og ingen driv. «Skriv der det brenner!» sa læreren min på skriveskolen. «Gå dit du kjenner at det trøkker på og skriv derfra!» Og jeg oppdager at han har helt rett, det er der drivet ligger og det er ved å kjenne hva som rører seg på innsiden at jeg holder liv i det. Det går ikke an å skrive uten brann, uten å kjenne hvordan jeg har det, enten jeg skriver om meg selv eller andre. Det går bare ikke. Så altså, hvis dette gjør meg til en bedre skriver, får jeg kanskje rett og slett være glad for at jeg skrudd sammen som jeg er!