Blues

En gravemaskin holder på å ødelegge hagen vår for å legge ny kloakk utenfor, og kulden begynner å krype inn i vårt gamle hus. Inne på skriverommet tar jeg propper med musikk i ørene, tykke sokker på føttene og trer over hodet genseren min venninne Tone har strikket til meg. Den har høy hals og er lang på armene, det er så deilig når håndleddene blir dekket av myk ull når de hviler på tastaturet. Utenfor ser jeg taket av et lite påbygg på huset vårt og vet at det må være noe galt med konstruksjonen av det påbygget, for det blåser rett inn på beina mine her jeg sitter. Bak vårt eget ser jeg flere tak, og like nedenfor en flik av sjøen. Jeg drømmer om et tett rom med takvindu så jeg kan snu skrivebordet og se rett ut i sjøen. Men det koster penger. Og man blir ikke rik av å ha liten jobb på biblioteket og ikke få gitt ut bøker! Jeg fikk nettopp en deprimerende e-post fra Jæren Forlag om at de rydder lageret og har mange bøker igjen av Vadested. De tilbød meg å kjøpe dem billig og jeg vet ikke hva jeg skal med dem, for salget var dårlig og stoppet fort opp. Men jeg tar dem med hjem og ser hva jeg skal gjøre med dem. Kanskje rett og slett gi dem bort? Det jeg lærte av å utgi Vadested i 2017, var at livet må være et sted der det passer å gi ut bok når det skjer. Alt var ganske kaotisk den høsten og det var ikke overskudd til å få boken ut i verden. Jeg solgte noen hundre eksemplarer og så ble den liggende.

Og nå sitter jeg her med denne romanen jeg vil få ferdig. Jeg jobber og jobber, skriver om og endrer etter tilbakemeldingene jeg fikk på manus i sommer. Det er kjedelig arbeid, og jeg ender ofte opp med at det blir for likt sånn det var før. Merkelig hvor vanskelig det er å endre på noe som har stivnet i en form som ikke helt fungerer! Når jeg tenker meg om, så er det nok noe som gjelder mye i dette livet. At av og til må det rives fra hverandres eller bløtes i vann for å få formet det på ny. Så jeg river og sliter i stoffet og prøver holde tvilen i sjakk. Tvilen om det blir noe av denne fortellingen en dag, eller om jeg for fjerde eller femte gang (jeg har mistet tellingen) skal legge prosjektet vekk. Derfor har jeg bestemt at denne høsten skal det bli ferdig og klart til å sendes til forlag. Basta!

Så må jeg bare legge til et lyst siste vers på denne blues`en og fortelle at livet er veldig godt også. September har vært så vakker her på Vestlandet med mye sol og varme farger, kroppen virker og jeg er mye ute og nyter det. Og jeg elsker jobben min. Nå er jeg skolebibliotekar på andre halvår og begynner å gjøre ting jeg har gjort en gang før. Det er en deilig følelse å mestre, se at ting fungerer og glede seg til å gå på jobb de to dagene i uken som handler om å øke elevenes leselyst. Snart blir det nok godt igjen å skrive de andre dagene også. Jeg har kommet over sånne kneiker før, og vet at det er bare å fortsette.