Denne helgen skulle jeg egentlig vært i Oslo. Møtt min italienske venninne, drukket vin, spist pizza og vært på konsert med henne og lyttet til Beethovens niende. Grått gjennom konserten fordi det er så vakkert og betød så mye for meg da jeg skrev "Crescendo", sovet på hotell, møtt min niese til lunsj og dradd hjem igjen. Det ble jo ingen tur. Som alle andres turer denne våren og sommeren, ble den avlyst. Og jeg har vært hjemme i to måneder. Sett de samme to (heldigvis vakre) ansiktene hver dag, skrevet på loftet, jobbet i hagen og hatt besøk ute, noen turer på fjellet og sikkert egentlig en stor radius å leve innenfor når hele verden er stengt mot virus. Men for meg kjentes det likevel som en liten verden. Jeg trengte luft! Leitet etter åpne hotell som lot seg kjøre til uten å bruke hel dagen, og kom på Sogndalstrand kulturhotell sør for Egersund. Jeg var der meg jobb for 20 år siden, og har vært innom som sommer-gjest, men ikke sovet der siden. De hadde nettopp åpnet og var glade for å få gjester, så tross trang økonomi og at jeg visste det ikke ville være mye liv og røre akkurat, dro jeg dit for et skrivedøgn. Og der var lett å skrive der, jeg kjente det med en gang jeg kom inn døren til rommet mitt! Det lå i ett av de gamle, restaurerte husene på stedet, møblert med gamle møbler og mye omsorg, og hadde skrivebord med stol som passet (liten, viktig detalj) Jeg drakk et glass vin, åpnet skriveboken og pennen begynte å gå. Gikk en tur til utsiktpunktet mot storhavet, og fortsatte å skrive på en papirbit i lommen, måtte bare tilbake til rommet og skrive mer. Det er vidunderlig når det bare skjer det der, at bare går. Romanen min ble mange sider lengre på det døgnet, og for en som skriver så langsomt som meg, gir det store utslag.
Sogndastrand er et "Cittaslow"-sted, og jeg har tenkt mye på dette med å leve langsomt nå som hele verden plutselig har levd i mitt eget tempo i to måneder. Og jeg har tenkt det, at kanskje jeg skal bli en sånn som går glipp av ting? Både fordi jeg glemte det, ikke fulgte med, men aller mest fordi jeg valgte det bevisst: Gå glipp av ting som kunne vært bra, fordi jeg gjorde noe annet, som også var bra. Problemet er at det jeg da velger, ikke er noe å skryte av.
- Var du på den konserten? spør kanskje noen. Og jeg svarer:
- Nei, jeg var utladet den kvelden og lå hjemme på sofaen og leste. Eller:
- Nei, jeg var så oppslukt av et avsnitt jeg skrev på.
Ingen av delene kan jeg skryte av eller henge på en vegg så alle kan se. Og jeg trenger det, at noen ser det jeg holder på med. Men å skrive er usynlig arbeid, en sjelden gang kommer det ut i verden. Så hva gjør jeg da: Noe som viser igjen. Og det blir ofte noe annet, som stjeler krefter jeg har lite av og skulle brukt på det viktige. Jeg føler meg ofte som en liten jente som løper etter de litt større jentene og så gjerne vil være sammen med dem. Men de gidder ikke vente og jeg når ikke opp. Er ikke flink nok, travel nok, strålende nok på sosiale medier. Jeg er bare lille, trøtte meg. Som på gode dager får gjort en masse og de dårlige bare litt. Men jeg skriver, en jobb jeg alltid har ønsket meg (selv om den hverken har lønnskode eller stillingsprosent) har en familie jeg elsker, gode venner venner og hage. Jeg synes jeg har et godt liv. Men det minker og blir ingenting i sammenligning med de store, flinke, strålende jentene som kaster på det lange håret og får alles blikk mot seg. De er alltid i bevegelse, har du merket det? De legger ikke bare en veske i bagsjehyllen på flyet. De retter på en genser, ler til noe som har satt seg og kaster på håret når de først står der og alle ser på dem. Det er bevegelse som teller, stadig noe nytt, bedre, større, flottere. Jeg har bestemt meg: Når verden begynner å gå fortere rundt meg nå, skal jeg slutte å løpe etter de flinke jentene. Jeg skal ønske dem lykke til, bra frisøren har åpnet igjen så du får hjelp til å holde håret og fasaden blankt. Og smile til mitt eget, langsomme liv.
Comentarios