Det blå

Så har jeg endelig for andre gang sendt fra meg romanen som har hett både "Det blå" og "Skår" mens jeg har holdt på med den. Romanen har hatt mange former underveis, og endte som den første jeg skrev for ti år siden med å bli en kortroman. Jeg skriver nemlig det lange på samme måte som dikt: pusser på hvert ord og setning, samler og stryker. Det blir til korte, konsentrerte avsnitt som beveger seg raskt frem i tid. På fint heter det kortroman. Og når slike er bra, elsker jeg å lese dem fordi all fyllmassen er borte og bare det som er viktig står igjen. Det kan bli nært og intenst, og det er det jeg har prøvd å skrive nå. Så får forlaget si om de synes det er bra nok nå til å gå videre med.

Hva den handler om? Det er en historie over to tider. Den ene er om Mar mens hun er ung og bor på en øy, om et tap av en far på sjøen og funnet av en symaskin. I den andre er hun voksen og leiter etter sin vei, har gått seg fast og må nøste opp tråder for å finne sin vei og gjøre det hun må.

Jeg teller og kommer til at jeg har skrevet på denne historien i perioder i hele 7 år! Det var altså noe i den som trøkket på og bare måtte skrives ferdig, uten at jeg helt kan forklare hva det var. Den handler slett ikke om meg, for jeg har ikke vokst opp på en øy og mistet en far på havet. Jeg har heller ikke gått på kunstskole og åpnet et atelier uten å få det til. Likevel er det noe inni her som bare måtte skrives og gjorde det umulig å la det ligge i skuffen hver gang jeg prøvde å la den bli der. Og det at det ikke er meg, har sendt meg ut på en del research. Jeg har for eksempel snakket med folk som kan noe om fiske, om å sy og om å være billed-kunstner. Og jeg har hatt skrivedager på en øy, ved en havn og i byen. Har brukt måneder og år på å prøve skrive dette jeg kjente jeg måtte, bit for bit. Og å flette sammen de to historiene, lagt kapitlene utover gulvet og sortert. Jeg har mistet tellingen over antall utkast, men da jeg ryddet i en hylle i skriverommet fant jeg en hel del siden jeg skriver alt ut på papir underveis. I irritasjon over å ha brukt så mye tid på dette, samlet jeg dem sammen og laget bål i hagen. Tenk alle diktene jeg kunne skrevet på denne tiden! Alle de andre idéene jeg kunne jobbet med! Nå har jeg lovet meg selv og kjæresten at dette ble min siste roman. Jeg har skrevet to, ingen av dem enda gitt ut, og det er sykt mye arbeid både fordi jeg ikke kan det og fordi jeg skriver så enormt seint. Hvis jeg en gang til får en hel lang historie i hodet, skal den fra starten få en annen form enn romanen! Men denne ble altså noenlunde ferdig til slutt, så er det bare å håpe at forlaget finner noe der det er verd å jobbe videre med.