Mens verden fortsatt står på vent og alle avtaler er avlyst, er det i utgangspunktet nok tid til å skrive, men det er mange ting som vil forstyrre likevel. På skrivedagene står jeg opp kl 8, spiser frokost og går rett på arbeidsrommet. Ikke lese mail eller meldinger først. Og i alle fall ikke nyheter. Verdens grusomheter, virus og gale presidenter som ikke vet forskjell på demokrati og sandkasse, det kan vente til seinere. Jeg hørte nettopp på radioen om folk som bruker mosjon som medisin. «Bestem deg for å gå 5 minutter, og så kan du snu hvis du vil.» sa lederen for en trimgruppe. Og det gjør jeg med skrivingen: Jeg skal inn på arbeidsrommet og åpne et dokument, lese gjennom noe jeg skrev i går eller rive papir til en ny bok. Og er dagen skikkelig dårlig kommer jeg kanskje ikke lenger. Men de aller fleste dagene jobber jeg godt når jeg bare er i gang.
Så kommer er det de andre forstyrrelsene. Vårsolen er påtrengende og minner meg om alt jeg har lyst å gjøre ute i hagen eller turen jeg vil gå seinere, så jeg trekker rullegardinen helt ned foran vinduet og later som den ikke er der. Hodepinene ligger på lur hvis jeg skriver for lenge, så jeg må huske å ta kaffe-pauser. Noen kommer hjem, og jeg skrur opp musikken jeg alltid hører på når jeg skriver. Men den verste forstyrrelsen er Dommeren. Han titter meg over skulderen og ser på alt jeg gjør. «Det var en dårlig dialog,» sier den. «Du får det ikke til, gjør du vel?» Og stjerneargumentet: «Hvem er det du tror du er, sitter her og skriver noe ingen vil lese!» Å, jeg blir så lei av ham! Men det er verd å overkomme forstyrrelsene for å komme inn i flyten der ordene kommer og det jeg holder på med fungerer. Trekke ned rullegardinene, skru opp musikken, åpne døren og rope «GÅ UT!» og sende Dommeren på gangen, og så kan jeg endelig skrive!
Tittel: Stillhet
Comments