(Leserinnlegg som aldri ble noe av:)
I to år har vi måtte dra på ferie i eget land, og vi sjokkeres og kritiserer oss selv for å være både dårlige gjester og dårlig vertskap. Og etter disse to somrene i eget land er jeg enig, jeg er flau over at det vanligvis kommer mennesker fra hele verden for å se og oppleve dette. Her er virkelig mye å se, her en vanvittig vakkert her, det er ikke det som er problemet. Problemet er været, selvfølgelig. Vi har f.eks vært både i Loen og Rondane uten å ha sett noen av stedene pga tett tåke. Men så er det dette med servicen. Det er den vi liksom ikke får til. Vi har vært i fattigere land og fått fantastisk oppvartning, fått mye ekstra ut over det vi har betalt for. Brød og dessert på restauranter f.eks, en kopp kaffe til et bord i en bakhage, blitt fulgt langt bortover en gate for å vise vei. Uten at det har kostet noe som helst. Men det har gitt oss så mye, og fått oss til å betale mer. Hvorfor får vi ikke til dette? En liten båttur på en norsk fjord for å se noe berømt koster rundt tusen kroner, per person, og den må bestilles på forhånd. - Med tanke på det med været, er det vel bare utlendinger som ikke kjenner til det som bestiller. Du kan forresten helt sikkert kjøpe et dyrt glass vin om bord. Det med at maten er så dyr på restauranter hos oss er fordi kelnerne får ordentlig lønn, sies det. Og vi vil gjerne at de skal få ordentlig lønn. Men hvorfor slutter vi å yte det der lille ekstra med en gang vi får ordentlig betalt? Jeg har en hypotese etter disse to somrene i eget land: Vi har det for godt! Vi gidder ikke. Hvis det ikke betaler for huslån, bil, båt på fjorden og hytte på fjellet, nei, da gidder vi ikke. Da gjør vi heller noe annet. Eller staten, den store snille moren vår, tar seg av oss. Kanskje vi har blitt bortskjemte. Ikke vet jeg. Men hva skal vi egentlig kalle et folk som ikke gidder plukke sine egne jordbær?
Kommentare