Firkant

Velkommen til alle nye lesere, så godt å vite at dere skal leser dette jeg skriver, særlig nå som ferien er over og jeg har jobbet i skriverommet igjen en stund.

Jeg vil skrive om den der rektangelen vet du, som vi kaller A4. Det er ganske mange som ikke passer inn i den, og jeg er en av dem. I lange perioder har jeg prøvd hardt å passe inn i rammen, og nesten ødelagt meg selv i forsøkene. For det virker så deilig å bare gjøre som alle rundt seg og ikke hele tiden vurdere alt og ha dette målet om å være ekte. Men jeg får det altså ikke til, og nå har jeg for lengst sluttet å prøve.

Kanskje er det ikke så rart at jeg ble sosionom. For det faget handler for meg om de som er utafor og annerledes. Jeg dras mot å være sammen med dem som er litt i utkanten, enten de synes de får til livet eller ikke. Men oppdaget til min skrekk at sosionom-jobbene handlet altfor mye om å presse dem også inn i denne avlange, stående firkanten. Frustrasjonen vokste meg over hodet, så jeg hadde nok sluttet i yrket selv om jeg ikke hadde blitt stoppet av helsen.

Du kan jo gjette hvem jeg skriver om når jeg nå skriver på en roman nå? Selvfølgelig om noen som er annerledes. Men det gjør dem ikke noe, de jeg skriver om. De er som de er og prøver ikke være noe annet, driter helt ærlig i det ordinære og har sin egen drivkraft. Og det er et deilig stoff å skrive på, en god verden å være inne i. Min gode forfatter-venninne Rosanna leste gjennom det utkastet jeg har skrevet på lenge nå, og tilbakemeldingene hennes gav meg definitivt mot til å fortsette. Da jeg kom tilbake i skrivingen etter noen ukers ferie, oppdaget jeg at jeg dessuten hadde kommet lenger på romanen enn jeg trodde. Den oppdagelsen gjorde meg trist. Jeg vil nemlig være der lenger, skrive mye mer! Det bestemmer jeg jo forresten selv, det er min roman. Så jeg har bestemt at den er langt fra ferdig enda.

Jeg lovet deg noe å tenke på hvis du leser siden min, du kan få dette: Hvordan reagerer du på mennesker som er annerledes?

Og du skal få med et nyskrevet dikt. Det ble til etter en fantastisk konsert med Frode Grytten Beat Band i Bergen i helgen:

Det trenger ikke være perfekt.

Helt ærlig, la meg slippe, gi meg uperfekt.

Gi meg ekte mennesker med uklippet hår,

ord som bare kommer

og humor som skapes akkurat nå.

Gi meg planer som går i vasken

og nye som blir som de blir.

Gi meg en enveisbillett med åpen retur.

Gi meg et fall med blod på kneet

og mulighet til å ile til med trøst.

Gi meg et uhell som ingen må ha skyld i,

noen må ikke ha skyld i alt.

Gi meg noe som bare skjer

og gjør at vi må snakke sammen,

gå ut av trygge rom og løse et problem.

Gi meg musikk så ekte at masker falle.

Poesi så rå at alle griner.

Gi meg historien din, usminket som den er.

Gi meg te som er for sterk og kaffe som er for svak,

gi meg støv i krokene, støv der alle kan se det,

og ikke bry deg om det.

Vær så snill ikke bry deg, for det er da jeg liker deg.

Synnøve