Flink-mesterskapet

Jeg er forgiftet av denne tankegangen samfunnet vårt drives av: Vekst!

Så poenget med skriveskolen jeg begynte på for snart ti år siden, måtte jo være å produsere mer tekst og få den gitt ut. Og skriver en bra blir det gitt ut, trodde jeg. Feil! Det blir det ikke. Gitt ut blir en om en har rett navn, et navn som selger.

Nå har jeg gitt opp, og det er jo det verste som kan skje i denne vekst-ideologien. Men jeg kan fortelle deg at det er helt vidunderlig å gi opp! Jeg har meldt meg av mesterskapet i Instagram, konkurransen i flest mulig poster som flest mulig ser, og flink-mesterskapet i forfatter. Jeg vil aldri bli flink nok i de reglene som gjelder, alt dette de sier at man MÅ om skal få gitt ut. Som å være ekstremt aktiv på sosiale medier, bruke masse tid på å titte inn i andre mennesker sine liv, og poste mest mulig av ditt eget. Nei takk, jeg får det ikke til, sikkert fordi jeg ikke liker der. Jeg må finne en annen vei. Spre diktene på nett der de drukner i støyen av alle disse flinke som får det til, orker jeg ikke mer.

Hvor mye tid tror du Jon Fosse bruker på Instagram, han som ikke engang gir intervju? Han ble stor før sosiale medier kom, kan du argumentere. Men jeg tror han hadde blitt stor uansett, fordi han skriver som en gud. Så det finnes andre veier. Jeg skriver ikke guddommelig, så jeg må finne min egen og foreløpig aner jeg ikke hvor, men det bekymrer meg ikke lenger.

Nå har jeg ikke skrevet i hele vår.  Ikke ett dikt, ikke en setning som var ment til noe annet enn til eget bruk. Begge prosjektene jeg har holdt på med, ligger urørt på skrivebordet. Ikke pakket ned, bare lagt på vent mens jeg ordner andre ting. Som å prøve får min egen helse til å fungere bedre. Ikke fordi god helse er meningen med livet, men for å bli i stand til å gjøre mer av det som ER meningen med livet. Det har tatt all hjerne-aktivitet og krefter jeg har hatt.  

Før har jeg blitt stressa når skrivingen stopper opp. Nå som jeg har meldt meg av alle mesterskapene, tar jeg det med stor ro. Ute har det vært sommer allerede i mai og det er 3-4 måneder igjen av min årstid. De jeg er glad i har det godt, og min egen kropp holder på å skrifte gir. Dette er mye viktigere enn å prestere noe andre kan klappe av. » Og jeg er ikke alene om å tenke mye på dette med å prestere for tiden. Innlegget «Konkurranse» (fra mars her i bloggen) var på trykk i Stavanger Aftenblad, og tilbakemeldingene viste at jeg traff noe, vi er flere som er lei av dette kjøret.