Gnagsår

Det er syv år siden jeg begynte på skriveskole. Syv år siden jeg satt i bilen utenfor Nansenskolen og kjente at jeg våget ikke gå inn, jeg kom til å dø hvis jeg åpnet den døren og steg inn. Og det er sant, noe døde for å gi plass til alt det nye. Hjernen min knaket om nettene, jeg lå våken og hørte den utvide seg. Filosofi, musikkhistorie og fredsarbeid, ting jeg ikke viste noe om fra før. Og så alt jeg visste mye om og trodde jeg hadde kontroll på, skrivingen. Første gang jeg hørte en tekst bli lest som jeg ikke likte og kjente den vekke noe i magen min, ville jeg protestere. Skal jeg like dette før året er over, tenke jeg, jeg vil ikke! Og lære å skrive, kan man egentlig det, har jeg spurt meg selv og hørt mange, mange ganger siden. Nei, det er ikke en oppskrift man kan lære, enten skriver man eller så lar man være, og bare med å skrive mye, hele tiden, kan man bli godt til det. Men det er også et håndverk der som var vanvittig spennende og skummelt å lære. Jeg var redd for å miste meg selv, men det var i stedet meg og min egen stemme jeg fant. Jeg mistet kontrollen over livet det året. Fra å gå rundt og være et menneske som gjorde ting jeg kunne og var flink til, som fikk tilbakemelding på det og syntes det var ok. Fra å være en med venner, middag og vin, med hage, båt og fjell. Til en elev som ikke kunne noe som helst, som måtte møte opp hver torsdag med en nyskrevet tekst, en sonette, en romastart, et prosadikt, eller en oversettelse. Og var det bra? Nei, det var jo aldri bra. Jeg hadde skrevet det kvelden før, og nå skrulle alle mene noe om det og gi tilbakemelding. Det var fælt, vondt, sårt – og jeg lærte mer av det enn noe annet jeg har gjort i dette livet. Men sosialt var det bare vanskelig. Aldersforskjellen, at jeg ikke bodde på skolen men utenfor byen sammen med kjæresten, gjorde at jeg aldri kom inn i miljøet, ikke ble del av en skrivende gruppe jeg håpet på og ville skulle vare etterpå. Det var verd det alt sammen, noen trykket på PLAY-knappen, jeg skrev absolutt hele tiden og kunne ikke stoppet om jeg ville.

Etterpå fulgte kampen for å få skrive videre, skrivereiser, oppbrudd, pengetap, avskjeder, våkenetter, valg, vilje, strev, mageplask og rus. Jeg har lite å vise til på syv år, en eneste bokutgivelse, (selv om jeg har skrevet minst tre) noen utstillinger og en del salg av håndlagede bøker, noen opplesninger, litt tilbakemelding og mye taushet. Men jeg skriver enda, jeg bare må.

Mellom

den dagen me drog og

den dagen me kom fram

var ein milelang veg

kilometer med sakn

sult, tørst og gnagsår

gjennom mørket

og fram hit