Jeg har hatt noen tunge dager, kroppen vil egentlig bare ligge, hodet verker og den minste ting er uoverkommelig. Det er sånt som skjer med kroppen min av og til, at den bare lader ut. Likevel skriver jeg. Hadde jeg hatt en betalt jobb, hadde jeg kanskje vært sykemeldt siste uken, men jeg står opp og setter meg ved arbeidsbordet minst en time likevel. Hvorfor gjør jeg det? Jeg skriver fordi jeg må! Det presser på, jeg bare MÅ. Sånn virker det som alle forfattere har det i en eller annen grad. At det ikke går an å velge det vekk. Kan du la være å skrive, er du ikke en forfatter. Som jeg leste et sted:
«If you are waiting to write, you are not a writer, you are a waiter.»
Det er ingen annen måte å skrive på, enn å gjøre det. Går du og har lyst å skrive men ikke gjør det, kaster du enten bort talentet ditt, eller du styrer mot noe som ikke er ekte. Skriv eller al det være! Slutt å snakk! En forfatter sa det motsatt: Kan du la være, så la det være, det er et strevsomt liv. Og det er det. Sitte her i månedsvis og jobbe med ting jeg kanskje ikke engang får utgitt, slik det er med «Crescendo» som jeg fortsatt ikke har funnet et forlag som har lest og sett verdien i. Men jeg gir meg ikke, og når jeg nå er for trøtt til å sitte ved pc`en og skrive på roman, jobber jeg med å lage dikt-bøker. Noen av de jeg hentet i bokhandleren i Sandnes forleden, har fått ny rygg Og så laget jeg noen vanvittig fine omslag i sommer. De har jeg nå sydd en diktsamling inn i, og det var faktisk skummel, for jeg var redd for å ødelegge dem. Men det gikk bra. Nå skal jeg legge denne og flere i nettbutikken, og den tror jeg skal få en høy pris, for denne gir jeg ikke bort.
Comments