Musikken er akkurat passe høy, stemmer surrer lavt, på nabobordene sitter mennesker og er opptatte av sine egne saker og jeg får sitte i fred og skrive, i fred men med stimuli, en blanding jeg ikke finner hvor som helst. Men så fant jeg det i den nye kafeen i mitt eget nabolag. Da høst-mørket og et enda mer virus-stengt sosialt liv innskrenket dagene, kom jeg på at kanskje jeg kunne skrive her. Og det kan jeg! Jeg holder om den varme koppen med begge hender og nyter. Kaffe latte med havremelk, luksus for en som har levd på diett hele livet. Jeg drikker koppen tom og tar frem notatbok og penn. Prosa-dikt bare renner ut av pennen min for tiden, og jeg har mange utkast liggende som jeg kan ta frem og jobbe med. Og så har jeg avtalt med to skapende venninner, en som skriver og en som maler, at jeg sender dem noen av og til. Det gir et mål for arbeidet, å få noen klare til å sende. Her er ett av de jeg har jobbet med denne uken:
Hun kommer inn med vind i håret og bestiller kaffe, han har ventet men sier det ikke. Hendene møtes over bordet, de har kjøpt leilighet og de drømmer, om keramikkfliser på badet og den fine blågrønne sjøfargen på kjøkkenet. - Sånn som sjøen på Skopelos, sier hun og det tenner i øynene hans, han husker den smale stranden med plass til bare to, og det de gjorde i den varme sanden. Dråpene på huden hennes, smaken av salt, kroppen hans brenner, han lener seg over bordet og sier hest: - Ja, den fargen, akkurat den. Og han vet ikke hvor lei han skal bli av fargene hennes, og hvor mye han skal angre på det han sier akkurat nå: - Du skal få alt du bil ha! Han mener det med hele kroppen, at hun kan få alt hun vi ha, bare hun vil ha han.
Comments