Kaien

Denne teksten dukket opp i notatboken min. Skrevet i sommer på reise i Toms, med tanke på vinter. Det kjentes så fjernt med vinter da. Nå er vi midt inne i den.

Så mange steder det går an å bo. Innerst i en vik, langt vekk fra alt, det store havet rett inn fra øynene utenfor. En kai, et anløp av en rutebåt og verden der ute kan komme inn i øyeblikk. Ett hus å bo i, ett til kyrne, ett til båten, fisk i fjorden, en eng å slå, en åker å dyrke, kanskje blir det avling, kanskje er sommeren for kald, for kort. Denne kaia er høy nok til flo, for høy for små båter, men noen har tenkt stort da de bygget. Kaia står her og venter på anløpet av verden, en mann tar imot fortøyningen og hilser de som kommer i land. Vindstille og idyll er sommerdagen, svaberget ligger rundt og blankt og soler seg, et flagg henger på en stang, måser i luften, et åpent vindu gardinene henger ut fra, kan hende elsker noen lydløst der inne, stille fordi det e anløp av hurtigbåten og folk der ute på kaia som ikke skal høre. Sjøen glitrer en dag i juli. Men i desember står den inn på marka og gjør jorden salt, en mann sitter ved et vindu og ser ut på ingenting, utenfor er verden beksvart og alt han kan gjøre er å fyre i ovnen, tenne lys og holde ut, dra til butikken og handle, kanskje lese litt etterpå, sitte der ved vinduet og vente på den dagen i juli han skal se båten komme inn fjorden, gå ned til kaia for å ta imot sommergjestene som kommer til ham, ta fortøyningen og hilse dem som går i land med et varmt smil.