Det ble en travel høst på mange måter, litt for mye på en gang selv om mye var gode ting. En av dem var at biblioteket jeg jobber på var stengt i flere måneder for oppgradering, og i mellomtiden hadde jeg et midlertidig bibliotek på skolen for elevene. Da vi kunne flytte tilbake, tok jeg og kollegaen min en stor opprydding mens alt likevel var kaotisk. Jeg fikk hjelp både av henne, av elever og en intellektuell ukrainsk mann i språkpraksis. Likevel ble det vel travelt, for det var jo hele tiden fullt av elever og biblioteket skulle ha vanlig drift mens vi holdt på. Rett før juleferien satte vi på de siste nye merkene på bøkene, og da var det godt å gå ut døren og ta fri.
Innimellom dette og mye annet, fikk jeg altså likevel gjort ferdig to skriveprosjekt. Først romanene som jeg sendte til forlag på ny. Etterpå denne diktsamlingen som hadde lagt der nesten ferdig, og jeg spurte om noen av dere som følger meg ville test-lese. Takk så mye til dere som ville. Dere fikk selskap av noen fra en skrive-gruppe jeg er med i på nett, så til sammen var det flere som leste. Og jeg som hadde sendt det fra meg og tenkt ferdig med det, nå er det ferie, oppdaget at det var det jo ikke. Jeg fikk nemlig flere svar og tilbakemeldinger med en gang, så mailer gikk på kryss og tvers samtidig som jeg hadde en desember full av sosiale ting og alt mulig å huske og gjøre. Det gikk helt i surr for meg en stund, og jeg måtte bare lagre alt godt til nyåret for å lese gjennom når det blir tid.
SÅ. Fikk jeg en annen mail. Fra Samlaget forlag som hadde lest romanen, så at det var noe bra i den og ville la en ekstern konsulent lese og se om det er noe å gå videre med. Da ble jeg stressa da! For hvis de vil jobbe med meg for å få romanen til å bli skikkelig god, er det MYE arbeid, og jeg kan jo ikke jobbe med to manus på en gang. Så nå gjør jeg ikke noen ting før jeg får mer respons fra dem. Det haster jo ikke med diktene, det er bare jeg som synes det er på overtid å få gitt ut noe.
Blir det ikke noe med romanen denne gangen heller, tror jeg rett og slett at jeg vil ta meg et halvt års pause fra skriveprosjekt og det daglige jaget etter å skrive hver gang det er mulig. Det er et godt driv og umulig å stanse når det har begynt. Men det er tappende også i perioder, for det krever mye av hodet å holde på med noe stort. Og det er jo andre ting i livet. I det nye året vil jeg gjerne være mer i dette andre. Jeg drømmer om å utforske mer av livsnytelsen i å gjøre lite og langsomt innimellom. Vi har nettopp fått låne en hytte på fjellet for et par år, og den kan jeg i alle fall bruke til å utforske langsomheten. På hemsen i hytten står det et skrivebord, og der ligger det blokk og blyant klar hvis jeg får lyst å skrive noe. Altså uten mål og retning og planer om å bli noe stort.
Til slutt må jeg skrive noen ord om bergenske overdrivelser. I det forrige innlegget mitt skrev jeg om julen som kommer på feil tid av året og gjør at jeg ikke synes så mye om den fordi det er så mørkt og regner sidelengs ute. Jeg fikk et par varme, bekymrede meldinger etterpå, med spørsmål om jeg hadde det greit? Joda, jeg har det helt fint! Det var bare en utblåsning på den bergenske måten, full av overdrivelser. Bergensere elsker nemlig å overdrive, og alle som kommer derfra skjønner poenget med en gang. En annen ting vi bergenskere gjør, er å bruke ironi i alle sitasjoner og på alle måter, og det går jo fint så lenge mottageren skjønne at nå mener hun det motsatte. Som hvis jeg sier at «Jeg ELSKER vinter-regnet, særlig det at det ikke tar pauser». Vi har forresten også noe som heter kjærlige fornærmelser, som tro det eller ei er noe vi slenger ut til mennesker vi bryr oss om. Så når f.eks. broren min sier: «For du elsker jo å shoppe» blir jeg ikke fornærmet fordi han tar helt feil, men føler meg sett fordi han husker at jeg ikke liker det. Men man kan jo ikke gå rundt og snakke dette språket til andre som ikke skjønner det, så jeg har lært etter mesteparten av livet lenger sør på Vestlandet å holde igjen. Jeg bare glemmer meg av og til!
Comments