Langsomtskriving

Jeg var i Danmark på retreat en gang, en uke med stille dager i en lett utgave av kloster-liv. I kjelleren fant jeg sykler og en av dem ble min favoritt, jeg trødde rundt på flate sykkelstier hver dag og bedrev langsomt-sykling. Nøt vinden og solen og luften og luktene og hadde all tid i verden. Men så kom de der gjengene med trening-syklistene bakfra og ropte «GI VEJ!» så jeg hoppet til siden og stod i grøftekanten med dunkende hjerte hver gang. Først siste dagen var det en som sa: «Takk.» da de syklet forbi. Og jeg kjente hvor utrolig annerledes det var, hvordan den ene syklisten gav meg rett til å sykle langsomt på den sammen stien han ville sykle fort på. Jeg har tenkt på det mange ganger, fordi kroppen min trenger å leve langsomt, og jeg sloss med det, for det er ikke lett når hodet spinner av idèer. Men jeg blir så lei av å i tillegg høre på de som jeg hører rope at jeg ikke går fort nok.

Jeg skriver langsomt også. Likevel ikke så langsomt som Per Petterson, som sitter i skrivestuen sin og VENTER PÅ ORDENE. Mer sånn at jeg kommer i en flyt når jeg jobber med den poesien som kanskje skal bli til en ny samling snart. Jeg skriver på flere dikt samtidig, leser gjennom og gjør om, legger vekk, tar frem neste og kommer tilbake til det første seinere. Jeg har tro på å ikke tvinge ordenene frem, men la dem komme i en strøm. Mange av de nye diktene har blitt til etter at jeg har gjort favoritt-øvelsen min for å komme i gang for dagen: Skrive i 10 minutter uten å tenke på hva jeg skal skrive, bare la pennen gå. Av og til blir det ikke til noe, andre ganger er det en idè inni rotet jeg kan hente frem og skrive videre på. Står jeg fast, hender det at jeg slår opp i en roman som ligger på pulten (Stockholm, av Trine Vollan, en av lærerne mine på Nansenskolen.) Den har mange konkrete scener, og leken er at jeg MÅ bruke det første ordet øynene faller på. Da kommer en gul sofa inn på slutten av et dikt om å leite, en kirkeklokke slår til dåp eller begravelse eller morgengryet byr på en kopp cappucino. Det er gøy og gjør at jeg kommer løs av det faste sporet jeg satt fast i. Blir det likevel ikke noe av diktet etter mange gangers omskriving, bruker jeg rådet til Margaret Ashwood: «Papirkurvene er din venn. Den ble oppfunnet for deg, av Gud.»