Jeg har hentet hjem bøkene som har vært utstilt på Utstein Pilegrimsgard i åtte uker i sommer. Det har vært mange gjester der ute i år, sikkert siden så mange ferierte hjemme. Og jeg håper bøkene har blitt sett og lest. Men salget... har vært dårlig. Jeg ville jo bøkene vise frem bøkene, jeg er stolt av dem og synes er fine. Revne i kantene, gjenbrukt og fint papir med bilde på forsiden. Men nå tenker jeg at det er visst bare jeg som synes de er verd å ha på. Og det går innpå meg, jeg blir lei meg når jeg opplever sånt. Av alle de små utstillingene jeg har hatt siste ni årene, har de fleste gitt god respons og salg. Så jeg kan kalle dette et unntak og gå videre. Men jeg kommer til å gruble på det en stund. Prøve å finne ut hvorfor jeg ikke nådde ut med det jeg hadde laget denne gangen. Trøsten er at jeg har fått tilbakemelding om at det var mange som så i bøkene, leste diktene og hadde glede av dem. Så da er i alle fall halvparten av målet med utstillingen nådd.
Men jeg opplever det samme med denne nettsiden som jeg strevde med å lage, og nettbutikken som var dyr å opprette. Jeg gjorde det også for å prøve nå ut med det jeg sitter her og jobber med. Skriving er et usynlig arbeid, helt til det er ferdig. Jeg ville prøve å bli mer synlig, og fulgte et råd om å lage en bedre side på nett. Men responsen er elendig. Sånn er det. Jeg skjønner ikke spillet for å nå frem på nett. Så hva gjør jeg? Jeg vil at det jeg skaper skal berøre noen, og det gjør det jo ikke i en skuff... Jeg må bare leite videre etter hvordan jeg skal nå ut med det.
Så motløsheten får ikke lov å feste seg. Og medisinen har jeg: Dekke skrivebordet med plast, rive akvarellpapir i passe størrelser og begynne dekke dem med lim, papir og maling. Kjenne pulsen gå ned og tiden forsvinne, se nye collage-bilder bli til og tenke på hvilke dikt jeg skal skrive inni boken etterpå. Kort sagt: Aldri gi seg. - Som var det rådet jeg fikk da jeg engang skrev til Tore Renberg om hvor vanskelig det er å få utgitt en roman.
Comments