Mønster

Hva har en hund med skrivingen å gjøre? Ingenting, skulle man tro. Men etter at hunden vår døde i august, mistet jeg drivet til den der daglige skrivingen. Og jeg var fra før lei av den, den har vært bra når jeg har skrevet på romaner, men nå har jeg jo ikke noe prosjekt for tiden. De tomme dagene jeg hadde fri og vanligvis ville skrevet ble triste og fulle av savn. Det var han som var rammen for dagene mine. Han lå utenfor soveromsdøren og var den lykkeligste i verden når jeg stod opp. Så gikk han og diltet i føttene mine helt til jeg satt meg ned og vi fikk en lang kos, dagen kunne ikke begynne uten. Etter frokost gikk jeg til arbeidsrommet og hver gang jeg kom ut var han like glad, men la seg igjen når han skjønte at jeg ikke var ferdig for dagen. Men rundt lunsj gav han seg ikke, NÅ var det på tide med tur, sa han. Og det var det alltid, på tide å gi seg.

Savnet har ikke bedret seg en millimeter, men de tomme dagene etterpå forandret seg og gav etterhvert plass til å skape flere ting enn ord. Jeg tok kamera med på tur for å ha noe annet å holde i. Laget collage-bilder uten å tenke hva de skulle bli. Og plutselig begynte jeg å sy. Det kan jeg fra før, men det er lenge siden jeg gjorde annet enn reparasjoner. Først var det Symesterskapet på nrk som fikk meg i gang. Så, en rolig dag på jobb, fant jeg noen bøker om å lage mønster på biblioteket. Lage egne mønster, som passer til min kropp! Genialt, det åpnet en dør. Kjenner du følelsen? Du tror du er i et rom du kjenner og så går plutselig en dør opp, veggene flytter på seg og du ser at det er mye, mye større enn du visste. For jeg har aldri taklet det der med mønster og oppskrift. Det er visst mange kreative sinn som har det sånn: Vi klarer ikke å følge en oppskrift! Det bare krøller seg fullstendig i hodet og jeg ender opp med å gjøre noe annet, noe som ligner og blir til takket være oppskriften. Men aldri helt lik. Jeg har liksom en hjerne som spinner og alltid tenker: Hvordan kan jeg gjøre dette på en annen måte?

Nå fant jeg altså en bok som heter "Plagg som passer", og den måtte jeg jo bare kjøpe og eie og bruke som oppslagsverk. Spisebordet ble ryddet og jeg begynt å tegne mønster. Det så lett ut, men var jo ikke det første gangen. Men så gøy! Første skjørtet jeg sydde med stoff fra et annet fra Fretex ble for stort, jeg måtte gjøre det om igjen og nå er det akkurat passe på en god dag og uten mat i magen! Det tredje skjørtet passer, så jeg lærer tydeligvis seint. Men jeg har mer jeg vil sy, mye mer. Symaskinen blir å finne på eller i nærheten av spisebordet fremover.

Hvor skal vi spise? Vi har kjøkkenbenk.