Om venner og brann

Hva skulle en gjort uten lesende og skrivende venner? Noen av dem har lest dette siste roman-manuset mitt i forskjellige faser, og kan hende de lyger for å være snille alle sammen, men jeg velger å tro dem når de sier at det er noe bra der. Nå har hun siste som skulle lese og gi korrektur blitt syk.... så jeg måtte finne en ny, og det fant jeg. Det er noe godt med at det jeg har jobbet med blir lest før det går til forlag. Litt sånn siste fase fra inne mitt eget hode via uferdige utkast i mange varianter til et ferdig ett. At så en leser som jeg kjenner før noen helt ukjente skal få det i hende. Faren er altså at jeg ikke får vite det hvis det er dårlig. Men der har jeg en ærlig og veldig god kritiker hjemme, som forteller meg når ting er bra og absolutt ikke! Og han er jeg enormt takknemlig for, med bare heiende folk rundt seg er det ingen som vokser.

Jeg har en liten håndfull skrivende venner. Ingen av dem fant jeg på skriveskolen for ti år siden, men alle har kommet til mer eller mindre som et resultat av den etterpå. Det er fint å ha dem der, noen som forstår det der med å sitte der med ordene, både når de blir til noe og når de ikke vil komme. De fleste bor langt vekke, men det går jo fint så lenge vi kan skrive til hverandre.

I det hele tatt har jeg tenkt litt på dette med venner i det siste. Teller jeg er de mange, og de er forskjellige. Det må bli sånn når en er et så kronglete og sammensatt menneske som meg, som for eksempel trives både på stille retreat og rockekonsert. Og de fleste av dem bor heller ikke på Tau men rundt omkring, siden jeg har flyttet litt i løpet av livet. Det de har felles er at det er ærlig og åpent mellom oss. At vi forteller hverandre om livet som det er, og at det ikke er skjulte budskap og tvetydige meldinger i kommunikasjonen. Jeg er så uperfekt at jeg må ha venner som tåler min uperfekthet, og sier fra når jeg gjør noe skikkelig teit eller noe skurrer mellom oss!

Hva tenker du som leser dette, at er det viktigste hos en venn?

***

I går var jeg på Kapittel, litteraturfestivalen i Stavanger, og hørte Simon Stranger og Brynjulf Jung Tjønn snakke om familie - og om det å skrive. Det var en sånn sterkt og personlig samtale, og det som sitter mest igjen er da Simon Stranger fortalte at han satt på en cafe sammen med redaktøren sin og luftet forskjellige utkast til en ny roman. Da han kom til den siste begynte han å grine. Og skjønte at det var den han måtte skrive, for det var der det brant. Jeg hørte på og visste med en gang at det gjør jeg ikke lenger.... Så ble jeg liggende våken i natt og lure på hvorfor. Det siste jeg skrev som virkelig brant, var romanen "Crescendo", og det er skrekk og gru åtte år siden. Det gjorde nok mer med meg at ingen forlag ville ha den enn jeg visste. Å skrive den var et driv jeg ikke har opplevd siden, den brant mellom hendene mine. Når jeg nå er tilbake til diktene, ser jeg at de har blitt mer tematiske og fjernere fra meg selv enn de var før. Jeg har blitt reddere for å utlevere meg selv etter den avvisningen, tror jeg. Tenker for mye på leseren mens jeg skriver, og da kommer det ikke innenfra og der det brenner. Dette skal jeg ikke glemme men ta med meg mens jeg jobber videre, jeg må finne igjen det som brenner!