Først la jeg romanen litt unna for å få ro til å jobbe med andre ting, jeg la den rett inn i skapet og tenkte at jeg henter den snart ut igjen. Så kjente jeg at nei, jeg trenger ikke en liten, jeg trenger en stor pause! Nå har jeg brukt fem år på å skrive en roman ferdig og en annen halvferdig. Det har vært intense og mindre intense skrive-perioder, korte og litt lengre pauser, avbrytelser i fleng, frem og tilbake mellom forlag, avvisninger og nye forsøk, nye lesere, nytt mot, på 'an igjen. Nå har kroppen vært i hvilemodus et par måneder, og alt jeg tenker på er: Når kan jeg skrive igjen???! Jeg kommer ikke videre på denne måten. Det er på tide å finne et eikefat og legge både den nye og gamle romanen til modning i kjelleren. Det er på tide å gi slipp og se hva som kan komme i stedet for, akkurat nå står romanene, begge to, i veien for hva som helst annet som kunne komme på å svinse innom livet. Jeg ønsker meg en liten jobb, for på biblioteket har jeg ikke vært siden mars, og jeg ønsker meg frihet til å skape andre ting. Og ofte må vi slippe noe for å åpne for noe annet, men vi må slippe før vi vet hva det andre er. Så det var skummelt å bestemme seg, jeg var skikkelig redd da jeg gav slipp. Men oppdaget at bak sorgen over det som ikke enda har blitt, dukket det fort opp en stor lettelse. En av tingene jeg var redd for, var identiteten min. Hvem er jeg hvis jeg ikke skriver roman eller prøve skrive roman hver dag? Men hør nå her, jeg er 50 år gammel, jeg vet hvem jeg er uten at hva jeg gjør definerer det! Det er mye annet som definerer hvem jeg er. Men uansett er jeg sikker på en ting: At jeg skal fortsette å skrive.
Kommentare