Selvsnakk

I påsken har vi revet ut morkne veggplater og altfor store skap i arbeidsrommet, og snekkeren min har satt opp nye vegger og hyller. Det har blitt SÅ lyst og fint, og forhåpentligvis skal det slutte å blåse rett inn når det er østavind. Jeg gleder meg skikkelig til å skrive der, for det går riktig godt med romanen nå, og i så gode omgivelser gleder jeg meg ekstra mye til å gå på igjen etter ferien.

Men jeg har merket siste året at folk reagerte annerledes når jeg har snakket om skrivingen. Flere har sagt:

"Ja, det er greit å ha noe å gjøre på."

Som om jeg fyller tid, bedriver en hobby!

"Det er jobben min, jeg både jobber på bibliotek, og skriver!" sier jeg, og blir litt fornærmet av sånne utsagn.

Først trodde jeg forandringen i omgivelsene sine reaksjoner kom av at jeg ikke har gitt ut noe på over 5 år, at det var derfor noen begynte å gjøre det så smått. Men så forstod jeg at det var JEG som snakket det ned, fordi jeg holdt på å miste selvtilliten av dette at jeg ikke har gitt ut på år og dag. Så måtte jeg bare løfte meg selv opp igjen, heve hodet og huske at jeg skriver og er stolt av det.

Jeg vet jo godt hvor viktig det er å snakke fint, både til og om seg selv, og de en er sammen med. Dette blir noe av det samme, det handler om å ta mindreverdige tanker til fange og passe på at de ikke får føre meg på feil vei. For det er så merkelig lett å tro på sånne tanker som dukker opp, om at det er ikke noe tess det en gjør. Og bevisene er så lett å finne, hvis man absolutt vil det. Derfor er det helt nødvendig, både for oss som holder på med kreativt arbeid og alle andre: At vi ikke driver å snakker oss selv ned, men ser etter bevis på at det vi gjør har verdi. For de bevisene finnes også, det gjelder bare å ha på rette briller.

Så er det heldigvis alltid noen som sier:

"Å, så spennende!" om at jeg skriver, og da er gjerne neste spørsmål, hva jeg holder på med nå? Og det er så fristende å svare, så gøy når noen er interessert. Men jeg vet at hvis jeg begynner å fortelle, er det som å åpne døren til et mørkerom - sånne man fremkalte bilder i før når det var film i kameraer. Hvis det kom lys på bildene under prosessen, ble de ødelagt. Samme er det med en roman under arbeid: Den blir overeksponert og mister all kraft hvis døren åpnes mens jeg jobber. Merkelig, jeg vet, men sånn er det altså. Likevel blir jeg enormt glad når noe er interessert.

Så tusen hjertelig takk til deg som spør og skjønner at det jeg gjør er viktig! Og husk å si det, neste gang du tenker at det noen gjør er bra.