«A man knows when he has found his vocation
when he stops thinking about how to live
and begins to live.» Det er så klokt sagt at jeg skulle gjerne visst hvem som sa det, men det er ukjent. Jeg vet i alle fall at det er sant. Det var sånn jeg hadde det da jeg begynte å skrive hver dag og kalle det jobb. Nå har jeg en voldsom reisetrang etter to år hjemme. (Altså, jeg har fartet mye rundt inne i landet, men ikke reist langt.) Men når det nå ble vinterferie denne uken, ville jeg ikke reise noe sted. Jeg ville bare skru av krig, stigende priser og all uroen i verden, sette telefonen på vent og skrive. Gå inn i det som et bad, la det omgi meg og bare gå ut for å spise og sove. Det er en vidunderlig plass å være og jeg har savnet det. Å ha fått fast jobb har tatt fra meg litt av den frihet og jeg må bare finne ut hvordan jeg kan få skrevet likevel. En herlig ting med å være ansatt av skolen, at jeg jobber inn timer til å ta ferie samtidig som dem. Og altså får skriveuker innimellom.
Men jeg sier ikke hva jeg har skrevet på! Noen synes det er jålete at man ikke kan snakke om det man skriver om mens det pågår. Men det virker som ingen som skriver kan det. Jeg fant det ut første gang da jeg gikk på skriveskole og ble bedt på middag sammen med en jeg kjente i Lillehammer. Gjestene syntes det var så spennende å få snakke med en lys levende skrive-student, at jeg endte opp med å fortelle at jeg hadde begynt å skrive på en fortelling som kanskje kunne bli så lang som en roman. Så jeg fortalte hva den handlet om, de spurte og jeg fortalte mer, for det var så gøy at noen var interessert. Like etterpå kjente jeg hva som hadde hendt: Jeg hadde punktert romanen. Sluppet inn lys i et mørkerom og ødelagt de bildene som lå øverst og ble utsatt for lys. Den delen jeg fortalte om på den middagen, måtte jeg ta ut av romanen og sette tilbake på en annen måte, på et annet sted. Det var ødelagt. Frem til da hadde jeg også syntes det hørtes jålete ut, men kjente det på kroppen der og da at det er sant: Man kan ikke snakke om det man skriver. "Jeg skriver på en roman" lærte jeg meg å si når noen spurte, og samme hvor glad jeg ble for interessen snakket jeg ikke om innholdet, jeg laget jeg meg bare et kort standard-svar på hva den handlet om hvis de spurte om det. Jeg var jo så glad for interessen, så det gjaldt å si så mye at jeg møtte den jeg snakket med uten å slippe lys inn på negativene inne i mørkerommet. Først da romanen var ferdig kunne jeg snakke om den, lukke mine nærmeste inn i den verden jeg hadde vært i så lenge, og det var så deilig å kunne begynne å dele den med de som brydde seg.
Comments