Det har vært noen intense måneder med lett ombygging av hus, mye fint vær å være ute i, og mennesker jeg er glad i som fyller hodet mitt med tanker og små og store problem. Jobben som skolebibliotekar på 25 % tar i perioder mye energi, og det er innimellom lite igjen til annet jeg gjerne vil ha i livet mitt, som venner, hage og taiji-trening. Og så vil jeg jo hele tiden bare skrive, nå som det har vært en god driv i romanen! Den går liksom kald og stivner, sånn som leire gjør, hvis det blir liggende mer enn noen dager uten at jeg jobber med den. Dermed blir det en evig konflikt mellom skrivingen og resten av livet, som jeg vet at jeg ikke er aleine om å kjenne på.
Men siste utkastet av romanen er snart ferdig nå, den er skrevet om enda en gang, denne gang på nynorsk, nå er det bare litt mer redigering igjen, og så kan den sendes til korrektur og gjerne en ny test-leser før forlag. Men det er så kjedelig! Nå er jeg rett og slett så lei av den romanen at jeg vil spy. Ikke synes jeg den har blitt god enda, tross alt arbeidet, og redigeringen blir utsatt jo flere dager med sol her kommer. Tanken var en stund å få den sendt fra meg før ferien, det hadde jo vært deilig, jeg har ikke gitt opp enda, det er en måned til. En eller annen gang må en profesjonell lese det jeg har jobbet med, og fortelle om det er verd å gå videre med for å få gitt ut, og det nærmer seg at jeg er der. Og jeg tror at det er nødvendig det der med å bli dritlei av det en jobber med, at det er et steg på veien for å klare sende det fra seg og muligens få det ut i verden så andre kan se det.
Det jeg gleder meg til etterpå, er at jeg kan jobbe med dikt igjen! Jeg hadde en dag der jeg så gjennom skriblerier som lå halvferdige i notat her og der, og det var faktisk bra ting der, som dette:
Comments