Jeg er ferdig med å skrive for dagen og tar med en bok ut i solen for å lese. Etter en kald, fæl vinter og vår, må sommeren brukes så lenge den er her, og den er her enda. Jeg husker første dagen solen varmet i sommer, jeg satt her og leste som nå. Så ble det varmere, ullgenseren måtte av, så trøyen, sokkene lå i en krøll, til slutt lå alle klærne mine i en bylt ved siden av meg og jeg skjønte at det var sommeren som hadde kommet. Jeg tok skrivefri i flere uker for å være ute og lade kroppen opp igjen etter vinteren. Og den helgen verden åpnet igjen etter den lange stengingen, dro vi til byen. Satt ved et bord på et fortau med noe kaldt i glasset og bare så. Gatene var fulle av mennesker som gikk rundt og smilte. De så ut som jeg følte meg: Som første dag ute etter å ha vært syk lenge. Luften var nesten for kald, solen nesten for skarpt, men helt vidunderlig, ikke til å tro. Vi trødde bakken forsiktig for å ikke ødelegge den dagen. Nå er hverdagen her igjen, og da jeg våknet denne morgenen var verden grå og det var lett å gå til arbeidsrommet for å skrive. Og jeg fikk hjertet et støt i hjertet da jeg tenke det, at i dag skal jeg skrive. Jeg har fått dette støtet hver gang jeg har tenkt det alle de 14 årene jeg har kalt skrivingen for jobb. Og jeg skjønner igjen at min venninne kunstneren hadde helt rett da hun sa at jeg mister ikke skrivingen, det er bare å slippe den for en sommer eller så, den kommer tilbake. Til slutt kom solen denne dagen også, og jeg la vekk arbeidet for å sette meg ut i siste rest av sommer.
Comments