Det er litt gøy og litt skummelt å dele disse diktene på nett, men nå har jeg begynt og må bare fortsette med alle 21! Dagene er veldig like og grå for tiden, alt det stengte og forbudt går innpå meg nå. Heldigvis jobber jeg på biblioteket en dag i uken, og det gjør at jeg holder noenlunde styr på i hvert fall når det er tirsdag. Jeg synes jeg var flink lenge, å finne alternativer og måter å få til et liv og møter. Nå har jeg gitt opp. Bare venter. På varme, på redning. Den kommer vel et sted der fremme. I mellomtiden finner jeg altså en liten trøst i å gi disse pandemi-ordene jeg er så lei av et litt mer normalt innhold, for meg som skriver og forhåpentlig for deg som leser dem også.
#4 METER
Din såre nakke bøyer seg over stativet med klær, kjenner på stoff og studerer pris, håret faller fremover og skjuler at du revnet da han gikk og låsen klikket i. Du trenger ikke dette klesplagget, du trenger en klem, gå ut av denne butikken, finn et godt menneske i dette kalde verden og spør om du det trenger, kan jeg få en klem skal du spørre. Men du står der med stoffet mellom hendene og ekspeditrisen smiler stivt, ser like forbi deg spør om du trenger hjelp og, og du sier stille nei takk. Utenfor står et tre og feller tårene dine som løv.
#5 ISOLASJON
Dette blir for vanskelig, jeg stenger nå, setter opp et skott, henger opp et skilt jeg skriver «stengt» på, krever at det blir repektert, at livet skal gå sin gang på utsiden, ingen får nevne det eller ta det fram, neste vanskelighet har det med å lese skiltet og ikke komme her og forstyrre. Når jeg husker, husker jeg alt, men når jeg glemmer, glemmer jeg også alt.
#6 KARANTENE
Tomheten etter at du dro i isolasjon for å bli frisk fra meg, ordene du sa som ligger der og modnes, jeg går aleine rundt i huset, et stort hulrom, hører lyden av bildør som slår i, dekk mot grusen som fjerner seg, jeg en fremmed her, har ingen sted å være uten deg.
#6 SPORING
Inn i fjorden kjører jeg, og den er lang, denne fjorden, mye lenger enn kartet sa, jeg leiter etter et hvitt hus innerst i viken, det er gjemt inne bak høye grantrær, ligger stille og venter på at jeg skal finne det, og endelig har jeg kommet, velkommen hvisker huset, og jeg åpner døren, går inn og finner det jeg har kjørt fra. Meg selv.
Comentarios