Så kan vi ikke omgås som vi vil sosialt igjen. Og jeg var flink da alt stengte for virus i vår, jeg holdt motet oppe og var en stund hele verdens storesøster som passet på alle rundt meg, tok ansvar for å holde angsten på avstand og få til møter og treff der det var mulig: hjelp til hjemmeskole, turer ute, bål i hagen og Skype. Jeg utforsket hvor grensene gikk og leitet etter alt det gikk an å gjøre innenfor dem. (Man blir flink til det når man lever med kronisk sykdom og nekter å la den bestemme over livet mer enn den må.) Jeg dyrket, utvidet kjøkkenhagen og var knapt inne. - Heldigvis er det vår og fint vær når dette rammer oss, sa jeg hele tiden. Men nå er det NOVEMBER! Hagebesøk med bål blir ikke helt det samme når vestlandsregnet siler... Jeg har ikke jobbet på biblioteket siden mars og hadde begynt å se meg om etter en liten jobb, men hvem ansetter vel folk nå? Det går innpå meg å sitte aleine på loftet og skrive, jeg trenger mennesker rundt meg, dette går ikke! Jeg må finne vei ut før tungsinnet tar meg. I dag har jeg laget en slagplan for denne vinteren:
* Finne et sted å skrive utenfor huset.
Dette skriver jeg på den nye kafeen i nabolaget, og finner at her er akkurat rett stemning til å skrive.
* Finne noen å sende det jeg skriver til innimellom, sånn at jeg får nye blikk på det.
* Fortsette å leite etter alt som er mulig å få til for å møte gode mennesker.
* Være ute i dagslyset så mye som mulig.
I går var det sol og vi gikk på sjøen med en gang mannen kom fra jobb og så solen gå ned, og jeg kjente i kroppen det min mormor kalte Sjelebot:
Comments