Strikken

Vi snakker en del om å "tøye strikken" for å klare mer. Og det er visst en god ting, å tøye seg så langt en kan og klarer og helst litt til. De flinke er de som fyller dagene med viktige gjøremål, jobb og fritid og barn og hus og i tillegg har de tid å jogge langt veien i tights. Og jeg ser på dem, disse vellykkede kvinnene og synes jeg skulle vel vært litt mer som dem. Så tøyer jeg strikken min så langt det går uten at den ryker. Jeg har blitt flink til det, å stoppe før den ryker, for det tar så uendelig lang tid å komme seg igjen hvis den gjør det. Men det er jo ikke bra å gå sånn i helspenn heller. Det gjør noe med meg, og det er vanskelig å kjenne hva det er når jeg står i dette strekket hele tiden. Å streve for å alltid klare litt mer, strekke seg mot det vellykkede og vakre.

Kanskje du husker det, at vår skrev jeg om hvor drittlei jeg var av å prøve være flink forfatter, å skrive hver dag, fikse sosiale medier, selge meg selv og STÅ PÅ. Prøve å bli noe mer enn jeg er. Siden har jeg knapt postet noe på nett utenom blogg, og det har vært en befrielse. Men nå som vintermørket kommer og bunken med nylagede bøker og bilder vokser, fikk jeg litt lyst å dele noe av det igjen, uten å la meg stresse av de der liker-tallene. Blir jeg likevel stressa over å ikke nå ut - da tar jeg en ny lang pause. Eller leiter etter et kurs i hvordan fikse det, hvis jeg hadde funnet et som passer til introvert skriving!

Jeg har også slakket på løftet til meg selv om å skrive hver dag det er mulig, men har vært redd for å slakke av for tenk om jeg mister det da? Oppdagelsen er at jo, det blir flere dager til andre ting, men skrivingen går jo ingen sted, den er der når jeg setter meg ved skrivebordet.

Det der at vi kan gjøre alt vi vil, som influensaene sier (har de feber hele tiden?) det er pisspreik for å si det som det er. Vi kan bare det vi kan, ikke mer. Alle har sine grenser, vi må kjenne dem, men ikke bare for å skyve på dem. Vi har ett liv og en kropp, og må finne vår greie og gjøre den, ikke alt det andre. Speiler jeg meg i FB er jeg et null med mitt krøllete lille liv, men det finnes andre speil, mye mer holdbare og ekte. Det er de jeg velger nå.

Etter jeg ble minnet på å skrive der det brenner, har jeg jobbet godt med diktene. Alt som kjennes flatt når jeg leser det må ut eller skrives om. Så er det andre som bare sitter, som dette: Eller, hva sier du, kjenner du noe når du leser dette?

Stenger meg inne med natta

lei av å springe rundt i huset

i flukt frå svevnen

Skyv stormlykta innover

skjelvande, redd

hugsar ikkje kva som er her

Berre støv og edderkoppar

eller noko mykje verre?

Hendene skjelver

støyter mot noko hardt

Eg lyfter lykta for å sjå

og der er han, lygna

som renn ut herifrå

forgiftar og og forsurar

kvar augneblink han får tak i

Endeleg, der har eg han

ber han med vemming

ut på trappa

kastar han ut i vinternatta

Reknar med han vil døy

og har ikkje tenkt å halde gravferd