Jeg holder bladet "Altså", som er et dameblad uten reklame, retusjerte modeller eller matoppskrifter. Det handler om kvinner, rett og slett. Marte Rastad, en helt vanlig kvinne ble intervjuet i sist nummer. Hun kalte seg «Uambisiøs». - Et ord som ikke finnes i ordboken og stavekontrollen vil rette når jeg skriver det. Hun sier: "Kvinner skal helst operere et sted på randen av sykemelding. Det er idealet. Hvis du lener deg tilbake før det punktet, må du forklare og forsvare deg. Og hvorfor er det sånn?» spør hun. Ja, tenker jeg, hvorfor er det sånn? Hvorfor er det tidsklemma kvinner velger i et likestilt samfunn? Og var det dette de sloss for, kvinnesak-kvinnene: At vi skulle slite oss ut på å være perfekte, på alle felt, hele tiden? Jeg lurer på om jeg skal legge meg på en mer uambisiøs linje! Slutte å skamme meg over at jeg ikke har helse til å leve i et tempo på grensen til kollaps. Heller være stolt av mitt langsomme liv og reklamere med at jeg skriver romaner ingen vil gi ut, lager bøker veldig få kjøper, tjener elendig og klarer lite om gangen. Men, kan jeg legge til, jeg er ganske god til å lage hage og være venn, i alle fall litt god til å skrive, veldig god til å være i båt, og øver meg stadig på å puste i magen.
Det er på høy tid å slutte med å skamme meg over at jeg ikke er produktiv med lønnskode og stillingsprosent! Det ville være mye bedre å våge si at jeg faktisk liker livet mitt, selv om jeg har lite å skryte av og mangler store ambisiøse mål.
Commentaires